Close

Overgrep på barnehjem: Hvorfor varslet ingen?

Overgrep på barnehjem er noe som har vært kjent stort sett siden institusjoner og barnehjem ble vanlige på 1800-tallet. I begynnelsen var det nesten vanlig med overgrep på barnehjem og dette kunne skje på mange ulike måter. Alt fra at barna fikk juling, til ulike avstraffelser og psykisk terror til det vi kaller for rene overgrep hvor barna ble forulempet seksuelt av de ansatte på barnehjemmet. Heldigvis ble dette bedre etter hvert som det også ble mere fokus på det gale i slike overgrep, men selv i våre dager hører man om overgrep som skjer på institusjoner og dessverre er det ofte de ansatte som står bak.

Hvorfor er det ingen som sier noe?

Opp gjennom tiden er det mange som har fått erstatning for det som kalles for urettmessige overgrep av ulik karakter. Det kan være alt fra lugging til spark eller slag med redskap som belter, kleshengere, nøkkelknipper, våte håndklær, feiekoster eller enda balltrær. Spesielt de barna som hadde vanskelig ved å holde seg tørre om natta, de såkalte sengevæterne, ble ofte ydmyket ved at de ble hengt ut og isolert. Før i tiden var det ikke uvanlig at de ble innestengt i en kjeller eller dyttet ned i kleskurver. Men det store spørsmålet er hvorfor det ikke var noen som sa noe? Spesielt før i tiden kunne terskelen være ganske stor før dette kom frem, hvis det kom frem i det hele tatt, men selv i dag er det ikke uvanlig at slike overgrep forblir hemmeligheter i lang tid.

Det har vært foretatt flere granskinger for å prøve å avdekke hvorfor ingen sier fra til enten andre ansatte, ledere eller foreldre. Grunnene til dette er ofte flere, men en av de mest vanlige er trusler. Disse truslene kunne være av forskjellig art. Barna ble gjerne truet med mere juling om de fortalte noe og dette er et ganske effektivt skremmemiddel mot barn som har det vondt fra før av. Men også trusler blant de ansatte var og er fortsatt ganske vanlig. Her var truslene gjerne av en annen karakter og innebar at en ansatt ble fortalt at han / hun ville miste jobben om de fortalt noe. Igjen var det de færreste som hadde råd til å ta sjansen på å miste jobben og da forble de tause.

Lov mot vold mot barn

Allerede i 1951 ble det vedtatt en lov som gjorde det forbudt å slå barn på offentlige barnehjem. Men det virket som om at denne lov ikke var særlig kjent blant de som jobbet på barnehjemmene og det hjalp derfor ikke nevneverdig mot overgrepene. Vi skal helt frem til sist på 1970-tallet før det kom en klar forbedring på området. En av grunnene til de stadige overgrep mot barna var ofte at de ansatte så på fysisk avstraffelse som et nødvendig sikkerhetstiltak for at spesielt guttene ikke skulle skade andre eller seg selv. Med liten tid til å ta seg av barna på betryggende måte, så var det enklere å bruke vold for å holde styr på dem.

Men det var ikke alle ansatte som brukte avstraffelsesmetoder. Andre så på og prøvde å gjøre oppmerksom på at dette ikke var lov. På samme tid så kom også spørsmålet opp om lojalitet overfor styreren og mange fryktet denne styreren, som gjerne fremstod som meget maktfull. Et eksempel på denne makten har blitt dokumentert i et barnehjem på 1970-tallet. Her gjorde en ansatt oppmerksom på flere barn som hadde striper ned langs ryggen, tydelige merker etter slag, dette gjorde hun styreren oppmerksom på og fikk beskjed om å holde taushetsplikten. Et helt klart eksempel på hvordan det var bedre å skjule overgrep enn gjøre noe ved saken.

Privacy Policy